PRESSEMELDING (forlaget): SPIONER I EGET LAND Svenskene likevel ikke så nøytrale
under andre verdenskrig Det var ulovlig for utlendinger å sende radiomeldinger fra Sverige, å gi tillatelse til det ville være et brudd på Sveriges nøytralitet. Likevel hjalp det svenske etterretningsorganet C-byrån nordmennene med å sette opp en radioforbindelse, ADRIAN/ADAM-forbindelsen, mellom Oslo og Stockholm. Det er første gang Dag Falchenberg, som var den viktigste nordmannen i dette samarbeidet, uttaler seg om det han var med på. I tillegg til ADRIAN/ADAM-sambandet Oslo/Stockholm var det også planer om lignende samband østover fra enkelte andre byer i Norge. Boken avdekker at det i hvert fall kom ett slikt samband til på lufta, fra LARK-senderen i Trondheim, med Erik Gjems-Onstad som sjef. Det ble også etablert en hemmelig XU-sender i Erik Dahlbergsgatan i Stockholm, under ledelse av Nils Hauge. Alle de fem norske telegrafistene ble arrestert av Säpo, selv om C-Byrån både betalte husleien og holdt dem med forskjellig utstyr, inklusive radioutstyr. Under ransaking i lokalene fant Säpo bare
øvingsutstyr for noviser i radiotelegrafi, men alle de
fem var allerede garvede telegrafister og motstandsfolk.
Hauge var til og med satt på som sjef for Secret
Service-senderen BURI i Levanger/Skogn i Nord-Trøndelag,
men ble brått kalt tilbake til Stockholm for å ta
sjefsvervet på XU-senderen i Stockholm. Han har også funnet at det ble opprettet en hemmelig, Stay-Behind-lignende organisasjon i en rekke byer i Sverige, i regi av svensk etterretning (C-byrån), men stort sett bemannet med norske radiotelegrafister. Bokens fokus er radiosamband. Churchill og Eisenhower var enige om at radiotelegrafistene, eller radioagentene, i krigens siste fase forkortet den med minst tre måneder. Og gruppen var liten, ca 200 i Norge, sannsynligvis rundt 1.500 i hele Europa. Hitler hatet dem; de forstyrret hele tiden planene hans. I et såkalt Führer-Befehl oppfordret han de væpnede styrkene og Gestapo til å skyte alle telegrafister på stedet, noe Gestapo saboterte. De ønsket å presse fangene for informasjon. Boken dekker telegrafistene og radioagentene innen både Kompani Linge, Milorg, Secret Service og XU og dekker også de radiotelegrafistene som jobbet for sovjetisk etterretning. Lein har intervjuet alt fra kjente telegrafister som Knut M. Haugland, Claus Helberg og Erik Gjems-Onstad, til mer anonyme motstandsfolk i Secret Service og XU, som alle har hatt langvarig taushetsplikt. XU-agent og Tysklands-student Sverre Bergh smuglet ut informasjon om den tyske V2-bomben og de tyske atomprogrammene i hjulet på det flyet Quisling dro hjem med etter møtet med Hitler (Bergh hadde en medhjelper på Tempelhof-flyplassen). Denne informasjonen ble videreformidlet av radioagenten (Secret Service) Hans Bruu Clifton på Hurum, som Lein fant fram til på et sykehjem i Vancouver, sterkt svekket, etter at han i det norske miljøet fikk høre at Clifton hadde gått bort for flere år siden. (GENSESIS FORLAG, 360 SIDER, 348,- KRONER.) (Forfatteren, selv radioutdannet fra NTH i 1961, har eksemplarer av de fleste radiosettene som ble brukt. Han har i tillegg bygd replikaer av flere av dem i sitt eget hobbyradioverksted.) Suppleringer fra Magne: En av de mest kjente radiotelegrafistene, Rolf Lindegaard, måtte sette igjen radiosenderen sin da han flyktet etter å ha blitt omringet, mens han sendte fra loftet på Oslo Lysverker. Senere fikk han underhånden beskjed om å møte på Vestkanttorvet, og da viste det seg at en annen motstandsmann hadde vært så frekk å hente senderen på loftet og nå leverte den tilbake til Lindegaard, der de satt på benken i kveldsmørket. I Niels Juells gate lå det en bedrift som laget og solgte lamper. I bakrommet ble det også lagret illegalt sambandsutstyr. Erik Ræstad, Snarøya, fikk basisopplæring i telegrafi i bakrommet på Wilhelm Dybwads radioforretning Radioservice West i Bygdøy Allé. Senere ble han radiooperatør i Milorg. En annen telegrafist, Dag Falchenberg, Ryen, tok nesten samtidig praksis for teknisk utdanning hos Radioservice West, men forteller at han ikke kjente noe til at det foregikk telegrafistopplæring om kveldene på bakrommet. Falchenberg ble senere ansvarlig for den ultrahemmelige og hittil tilnærmet ukjente ADRIAN/ADAM-forbindelsen mellom Oslo og Stockholm. Den var sponsert av svenskene etterretningsorgan C-byrån, som både drev egen produskjon av radio og maskinpistoler, og som var så hemmelig at sikkerhetspolitiet Säpo ved i hvert fall to anledninger arresterte de norske telegrafistene som var involvert. Alt dette avdekkes i boken. Like ved Vigelandsmuséet bor Willy Simonsen., som ble viden berømt under og etter krigen for å ha konstruert de alliertes beste, lille kortbølgemottager, Sweetheart. Den ble brukt på alle slipplasser i Europa for å ta imot de såkalte særmeldingene som ble sendt på BBC klokken 18:30 hver dag. I kodet form, av typen: Kanonene spiller Chopin osv., fikk slippmannskapene beskjed om at det og det slippet ville komme, eller ikke komme, til avtalt tid, til den og den slipplassen. I en leilighet på hjørnet av Gyldenløves gate og Løvenskiolds gate innkvarterte man for øvrig like etter freden en rekke sentrale Gestapo-folk og tyske offiserer, som ble holdt der i all hemmelighet, mens man drev intense forhør av dem. Hjelm Waage Thurn-Basberg, Ullern, var en av forhørslederne. Det er et eget kapittel om Hjelm Basberg i boken. Han var ellers radioagent for Secret Service og sendte for det meste fra Nordmarka. Kritian Fougner, også fra Ulleren, var radioagent og NTH-student i Trondheim og en av de første som ble involvert i Tirpitz-etterretningen fra Trøndelag og nordover til Finmark. Han hadde hastighetsrekord i telegrafi på radioskolen i England og opplevde mye spennende, inklusive et utrolig fallskjermutsprang, som han intervjues om i boken. |